Dag 42 - 6 uker

Hedda, du Hedda. Hvor skal vi egentlig starte når en skal fortelle om deg... Dine 6 første uker hadde nok allerede fyllt en bok og mange rutiner ved sykehuset får en gjennomgang vha deg. Du merkelige barn. Er ingen jordiske som helt forstår seg på deg. Du setter sykepleiere med spesialkompetanse og 16 års erfaring til veggs og opplever ting som sjelden eller aldri skjer og som ingen kan forklare. Hva skal det egentlig bli av deg til slutt? Kan vi ikke bare få 1 normal dag?

Ja, det er aldri stille og rolig rundt Hedda. Får vel bare starte et sted for å fortelle. I dag ble det tatt en ny ultralydundersøkelse av hjertet. Det har gått et par dager siden duktus-operasjonen nå, så legene ville ha en sjekk for å se at alt nå sto vel til. Forrige undersøkelse (før operasjonen) viste at hjertet hadde blitt litt større og det er et tegn på begynnende hjertesvikt. Men undersøkelsen i dag viste at hjertet var tilbake i original størrelse så dermed kunne vi puste lettet ut for det. Men så oppdaget kardiologen noe annet. Pga. duktus så hadde hun ikke fått sett alt av hjertet tidligere. Nå når denne var lukket så oppdaget hun at en hjerteklaff på høyre side ikke var som den skulle. Var forhøyde verdier på blodgjennomstrømmingen. Men nå skal det sies at det er mye smartere å ha feil på høyre side enn på venstre side av hjertet. Og kardiologen beroliget oss med at hun mest sannsynlig ikke ville oppleve problemer med denne hjertefeilen i hele tatt i løpet av livet. Hun vil allikevel bli fulgt opp for å se hvordan dette utvikler seg videre. Men det var da oppløftende å høre at feilen i alle fall var på høyre side! At noe er spesielt med denne dama forundrer oss ikke lenger...

Så oppdager vi mer og mer hvor alvorlig det var den Kalium-lekkasjen rett etter operasjonen hennes for et par dager siden. Jo mer vi snakker med sykepleiere og leger om dette så skjønner vi at dette faktisk ikke hadde trengt å gått bra. Hun var styggdårlig. Og ja, når jeg tenker tilbake så kunne jeg vel føle det på øynene og stemningen blant de som jobber med henne. Det viser seg nemlig at den feilen som oppsto, så å si aldri oppstår. Flere hadde hørt om tilsvarende episoder, men aldri i sine lange karrierer opplevd det selv. Og det sier erfarne sykepleiere. Medisinen som ble blandet og gitt er så sjelden i bruk at de virkelig måtte tenke seg godt om under miksingen. Blir kanskje gitt en gang hvert tredje år mente de. Puh. Glad vi ikke alltid ser hvor ille situasjonen er. Nå skal det vel også sies at vi begynner å bli litt mer hardhudet når det gjelder Hedda, og tåler mer av de ekstreme tingene hun foretar seg uten at vi blir helt nervevrak. Men jammen er det tøft til tider.

Vel. Hun kom seg igjennom Kalium-problematikken og i dag virket hun ganske stabil. Til i kveld. Plutselig mens vi står og snakker med sykepleierne så blir Hedda knallrød for deretter å bli veldig bleik. Plutselig øker PCO2-verdien (mål for hvor dårlig/godt hun kvitter seg med utlufta CO2) dramatisk. Hun starter å hyperventilere, noe som er ganske "dumt" når en ligger på høyfrekvent respirator (fordi respiratoren da ikke får gjort jobben sin, og hun bare sliter seg ut selv). Blodtrykket blir stygghøyt og pulsen faller. Altså kort sagt: et salig kaos av verdier som fyker i alle retninger og som egentlig ikke peker mot noen bestemt løsning. Blodprøver blir tatt i hui og hast, og første prøve har veldig stygge verdier... Stoler ikke på den, så de tar en ny prøve, og denne har mye bedre verdier... Får morfinstøt for å slappe av litt i pusten og virke beroligende, men dama tror vel snart at morfin er det samme som sjokolade, så det preller ganske raskt av. Får uansett gjort nytten sin den tid medisinen har en virkning.

Oppi alt dette så har de nå startet behandlingen av henne med steroider igjen. Dette kom litt overraskende på, da det egentlig ikke skulle starte før uti neste uke. Men det har vært helt texas for legene i dag, så vi har ikke fått en grundig nok gjennomgang av planene her enda. De har faktisk flere enn Hedda å passe på, og det føles noengang rart, men dog så korrekt når en får tenkt seg om. Blir vel en samtale i morgen vil jeg tro. Er jo klar over at hun må ha en lengre runde med steroider, så vi får se hvor lang tid det blir til slutt.

Tja, hva har jeg glemt å fortelle nå? En hel bråte, men kan ikke fortelle alt som skjer Hedda, for da blir dette innlegget (og alle andre innlegg) alt for lange. Utrolig hvor mye rart og uvanlig denne dama kommer ut for. Må si vi igjen fikk skuldrene langt opp mot ørene i kveld, men vi begynner egentlig å bli ganske flinke til å ha høye skuldre. Forbereder oss litt mentalt på å få en telefon i løpet av natta, men vet samtidig at Hedda plutselig kan være stabil hele natta igjennom hvis hun finner det for godt... Det finnes ingen fasit her. Tror nok Hedda kommer til å bli et kryss i taket her på avdelingen når vi engang i fremtiden forlater plassen og drar innover til Levanger. "Do it the Hedda way" kan raskt bli et sitat her kan jeg se for meg... ;-) For nå har til og med de mest garva sykepleierne kasta inn håndduken og sagt at "Jeg skjønner meg ikke på henne, og kan ikke forklare hvorfor det er sånn" og "Er det noe som er spesielt og unormalt så kan vi være sikre på at Hedda får det". Tror nok vi fortsatt bare skal ta en dag om gangen...

Så et par ord om Savannah også. Hun er stabil. Det ble 3 ord det, og det dekker faktisk hennes dag. Og jo, jeg kan nevne at hun har gått opp en lue-størrelse igjen, så nå bruker hun lue nr. 4!