Dag 59 - Overflytting

Dette ble en merkelig dag. Det er nå akkurat 3 måneder siden Eldbjørg ble innlagt med svangerskapsforgiftning. Mye har skjedd på disse 3 månedene og kanskje da spesielt på de siste 2. Mange opplevelser og inntrykk som nok etterhvert synker inn mer og mer når vi nå setter oss litt ned og puster. Kjenner at dette har vært veldig intensivt og det tar nok sin tid før en har fordøyet alt.

Men i dag, altså på 3 måneders dagen, så ble overflyttingen av Savannah og Hedda et faktum. Var merkelig å sjekke ut av sykehuset og pakke sammen sakene våre. Nå har vi travet disse gangene og avdelingene så mange ganger at det var rart å skulle gå de for siste gang. Men det som var aller verst var avskjeden med alle de flotte folkene på Nyfødt Intensiv. Må jo bare innrømme at tårene rant på oss alle da. Et sikkert holdepunkt i 2 turbulente måneder skulle nå forlates, og sykepleierne som etterhvert hadde blitt våre kjære venner og støttespillere måtte stå igjen da vi gikk ut døra. Var ikke med lett hjerte vi dro da nei. Men sånn er jo livet. Det består jo av både gode og negative opplevelser. Jo mer glad man blir i noen, jo mer sårt er det å forlate de. Men når alternativet er å være følelsesmessig uinnvolvert så får en heller leve med vanskelige avskjeder. En STOR takk til alle på Nyfødt Intensiv avdelingen, og da spesielt til våre kontakter Bente, Tonje og Karin. Vi vil alltid huske og savne dere.

Så var det nok grining på de voksne. De små krevde sin oppmerksomhet og via en transportkuvøse (for Hedda) og en stol/bag (for Savannah) så gikk veien vha ambulanse inn til Sykehuset Levanger. En sykepleier fra Levanger og en av våre kontakter i Trondheim var med ambulansen innover, og det virket som om det meste hadde gått greit på turen. Hedda hadde vært en del urolig og sint underveis, men det roet seg heldigvis da hun kom inn på sykehuset og over i sin nye seng. Savannah tok derimot det hele med knusende ro. Lurer virkelig på om denne temperament-differansen på de to damene kommer til å vise seg når de blir større også, men det må vel bare tiden få vise. Er i alle fall tydelig at Hedda er en del mer hissig nå enn søsteren.

"Det må være godt å endelig komme innover" er vel den kommentaren vi har fått høre mest i det siste. Og joda, det er vel det. Men det kan være vanskelig å svare ærlig ja på dette spørsmålet, da vi hadde det så utrolig bra i Trondheim. Og særlig siden vi ikke vet hvordan det blir her på Levanger. Men på den andre siden så er vi nå kommet mye nærmere hjemmet vårt, og mye nærmere venner og arbeidskollegaer. De små er i mye bedre form og skuldrene våre er mye lavere nå. Så når vi har tenkt oss en del om så er og blir svaret "Ja, det blir godt når vi nå kan begynne å stole på at Hedda er stabil. Men vi er utrolig glad for at vi har fått være i Trondheim all den tid hun har vært ustabil!".

Nå er en epoke over og en ny har startet. Vi tror og håper at denne delen av sykehustilværelsen for de to små skal bli en fin tid som til slutt skal ende med hjemreise for begge to. Litt langt frem i tid enda, men det kommer nok! Denne innholdsrike dagen har i alle fall nådd sin ende, og med hodet og kroppen full av nye inntrykk/opplevelser og tanker så får vi legge oss til ro. De små har det bra og det er det viktigste!