Dag 128

Da jentene ble født satte en kollega av Eldbjørg i gang med et strikkeprosjekt som resulterte i to jakker og to luer. Nydelig utført og kjempefine! Hittil har de da vært altfor store, men jammen passer det ikke helt perfekt da Savannah ville prøve de på idag.


Hedda og jeg fikk være sammen i kveld igjen, og det var en fin kveld. Hun trives når hun blir håndtert og får oppmerksomhet. Deretter er det godt å ligge på brystet til pappa'n og bare få hvile mens hun får mat. Har nå blitt stor og spiser hele 75ml i måltidet, hver tredje time. Ikke noen spesiell bedring i O2-behovet, men heller ikke stor endring i mengde slim, så den kjempestore endringen kan vi ikke forvente. Hun er i alle fall i generelt god form og har sine lyse øyeblikk hvor hun helt tydelig følger oss og dyr/figurer med øynene. Kjempetrivelig!

Hvordan er så livet for oss foreldre? Har fått det spørsmålet en del nå, men hva skal en da egentlig svare? Vi har da absolutt ingenting å klage over så lenge det går bra med jentene, men selvsagt kan det være tider da en får litt ekstra trykk i hodet og kroppen generelt. Vil vel anta at alle foreldre kjenner til følelsen av å ikke strekke helt til, og til tider gå litt tom for krefter. Kanskje føler vi dette litt ekstra siden den ene av jentene fortsatt er på sykehus og vi pendler en del frem og tilbake, men det vet vi jo ikke siden vi ikke kjenner til noe annet. Dette er vår realitet og slik livet er. Så vi har det faktisk bra! Og enda bedre får vi det når Hedda kommer hjem!! Selvsagt kommer da døgnet til å gå helt i ett, og det vil nok ikke bli tid til noe annet liv forutenom det å være hjemme, men er det ikke akkurat det vi skal gjøre nå? Så for å svare på spørsmålet: Vi har det bra, litt sliten men mest fordi Hedda fortsatt er på sykehuset. Vi har da vel all verdens grunn til å være verdens lykkeligste for vi har jo fått to velskapte små jenter!!