Dag 13

Ja, denne dagen startet rolig og fint, og ble avsluttet på en forskrekkende måte. Ikke alle dager er like, og det kan vi vel skrive under på nå. En vet ikke hva morgendagen bringer.

Dagen startet med sjekk hos legen for Eldbjørg sin del. Sjekk av blodtrykket, og det var fint! Beholder fremdeles litt medisin frem til nyrespesialisten har foretatt sin uttalelse i neste uke, men dette ser i alle fall lovende ut!

Fikk også i dag sitte med begge de små. Må si jeg var spent og ikke så avslappet som vanlig da jeg fikk Hedda plassert på brystet. Hun måtte ha ganske mye oksygen, men oppførte seg ellers ok. Savannah og Eldbjørg satt og slappet av ved siden av oss. Utrolig godt å sitte sammen alle fire. Litt utover kvelden så fikk Hedda behov for mer oksygen og vi bestemte oss for å avslutte kveldens kenguru-stund. Fikk skiftet bleier og tatt litt vask. Fint å kunne bidra litt mer enn bare å sitte i ro sammen med de. Litt fysisk arbeid er fint.

Men så, rundt kl halv ti i kveld så fikk vi en telefon fra Nyfødt Intensiv avdelinga. Hedda hadde blitt dårligere og hadde ikke respondert på 100% oksygen via BiPAP, og at de derfor ville legge henne over på respirator. Vi hadde vel på forhånd forberedt oss litt på dette, så meldingen var ikke så skremmende som sist gang. Uansett så er ikke dette noen trivelig beskjed, men bra de tar aksjon når hun selv ikke klarer å puste.

Men etter noen minutter så ringte de igjen fra avdelinga. De ba oss komme dit umiddelbart fordi de ikke klarte å få Hedda intubert (dvs. at de ikke fikk lagt inn det "røret" som skulle koble henne til respiratoren). Dette betydde jo egentlig at hun ble holdt manuelt i live av noen sykepleiere som gav henne noe tilsvarende som "munn-til-munn metoden". DETTE var absolutt ingen trivelig melding og vi gikk i rask gange umiddelbart bortover til avdelingen. Med hjertet i halsen og forferdelige tanker i hodet så rundet vi hjørnet på rommet der vi visste Hedda måtte ligge. Der var det full action og Hedda lå der ganske så blek og rolig. Noen nervepirrende minutter fulgte så hvor vi bare kunne bivåne og be for den stakkar lille kroppen. Verdiene hennes på ulike måleinstrumenter var mildt sagt stygge og vi var en god stund veldig usikre på hvilken vei dette ville gå. Heldigvis klarte legene tilslutt å få tuben (røret til respiratoren) ned korrekt i lungene og respiratoren kunne få begynne sin jobb. Det var en utrolig opplevelse å se at verdiene hennes steg, at kroppen begynte å kvitte seg med CO2 og at kroppen begynte å få en mer rødaktig farge! Turde ikke stole helt på det for enda var det mye utstyr som måtte på plass og hun måtte suges for slim. Men da nødvendige operasjoner var utført så begynte ting å stabilisere seg. Var et gråtkvalt øyeblikk for både mor og far og kontaktsykepleier da skuldrene endelig kunne senkes litt og pusten trekkes igjen. Må berømme alle som jobbet sammen for å få dette til! En flott gjeng som handler kjapt og med presisjon. Men en STOR takk til vår kontaktsykepleier som var på vakt i kveld og i natt, og som hadde Hedda da dette skjedde. Ubeskrivelig godt å ha noen som vi kjenner og som har fått et eierforhold til de små. Er henne en stor takk skyldig, både for det hun har gjort for Hedda og for oss foreldre! PS: Har flere kontaktsykepleiere på de to små, men det er kveldens helt vi har hatt aller mest kontakt med.

Nå har vi kommet tilbake til rommet og forsøker å slappe av litt før vi skal legge oss. Tankene suser rundt om i topplokket, men vet at Hedda er i de beste hender og skal forsøke å slappe av. Takk Gud for at du våker over våre to små edelstener også i natt!