Dag 15

9. dag i desember sto det på et vindu her på sykehuset. 2. søndag i advent og nesten halvveis til jul. På denne tiden av året er det som regel hektisk på jobb for meg og for mange andre. Budsjetter, lagertellinger, årsavslutninger... Men det merkelige er at disse tingene har jeg ikke ofret en tanke nå. Hodet er i hovedsak fyllt med ett navn: Hedda! Vi skal selvsagt heller ikke glemme Savannah, men hun er såpass stabil og i fin form, at det er avslappende å være sammen med henne. Derimot banker hjertet ekstra raskt når vi åpner døra til akuttrommet for å besøke Hedda. Vet jo at hennes tilstand er svært alvorlig og at vi ikke har noen garanti. Selvsagt har vi aldri noen garanti for fremtiden for noen av oss, men for enkelte er denne fremtiden betydelig mer usikker. Dessverre er det nå tilfelle for lille Hedda.

Hun ble jo lagt på en oscillerende høyfrekvens respirator i går og heldigvis har hun taklet den overgangen bra. Men kampen er jo så absolutt ikke over. Hun tåler fortsatt ikke så mye så derfor kjøres det på med 100% oksygen for henne før hver lille ting som skal gjøres (skifte bleie, blodprøve, blodtrykk osv). Blodprøvene viser en infeksjon på toppen av alt annet, så hun får nå et rikholdig innhold av diverse antibiotika-drypp, sammen med en del morfin for at hun skal slappe av. Maten har blitt redusert for å spare fordøyelsessystemet litt, og dermed har også mengden intravenøst økt. Medisinen for å lukke duktus (blodåre i hjertet) har enda ikke gitt resultater, men denne blir nok fortsatt etter at svaret på div blodprøver og blodkultur er tatt. Snakket såvidt med en lege i dag og hun kunne fortelle at de også hadde en annen medisin de kunne prøve for å få lukket denne blodåren før de evt. vurderte kirurgisk inngrep.

I kveld ble det i tillegg lagt inn en arteriekran slik at de kan måle blodtrykk konstant og enklere ta blodprøver uten å måtte stikke henne hver gang. Dette er utrolig finarbeid, for en slik arteriekran skal alså ikke bare inn i en overflatisk blodåre ute i huden, men skal midt inn i armen for å treffe en stor blodåre som går FRA hjertet (de ute i huden går TIL hjertet). Er ganske heftig å klare å treffe dette altså. Husker bare fra tiden på intensiven da Eldbjørg fikk satt inn en slik arteriekran. Heftige saker. Stakker lille Hedda. Men på den andre siden så kan det spare henne fra en del stikking senere hvis denne krana fungerer som den skal, så vi håper dette inngrepet gikk bra.

Den lille kroppen har også fått en venflon til på den andre hånda, så nå ser vi ikke stort av jenta inne i kuvøsen. Vet jo at det er mange der ute som sikkert har opplevd enda flere tilkoblinger, men jeg synes i alle fall det begynner å bli fascinerende skremmende å se hva som faktisk er mulig:

• Oscillerende høyfrekvent respirator. Tube innlagt via høyre nesebor og ned til lungene
• Sonde lagt via venstre nesebor ned til magesekk. Tilkoblet ventrikkeldrypp med morsmelk
• Venflon i venstre hånd med intravenøs tilførsel av glukose, morfin, antibiotika, medisin, vitaminer ++
• Venflon i høyre hånd med intravenøs spesialmedisin for antibiotika ++
• Arteriekran i venstre hånd, som altså da går midt inn i underarmen
• Transcutanmåler på mage for å registrere mengde CO2 hun ikke klarer å kvitte seg med
• EKG-elektroder på bryst/mage for å følge med på hjerterytme, puls og respirasjon
• Sat.probe på fotblad for å registrere oksygenopptak

Når kroppen er ca 32 cm (ikke målt noen annen lengde pga ustabilitet ved måletidspunkt) så er dette ganske tettpakket. Men vi skal være glade for hver en ting! De er med og hjelper Hedda, så derfor er disse ledningene og instrumentene våre kjære hjelpere i hverdagen.

Hedda er dermed altså ikke stabil, men noenlunde rolig og de har grei kontroll på henne. Hva som er årsaken til at dette skjedde vet vi ikke, men nå må vi bare ta tiden til hjelp.