Begravelse

Denne dagen preges av begravelsen til Ragnar Laberget Sekkeseter. Gutten jeg fortalte om for litt siden. I dag var vi samlet i kirka og tok den siste avskjed. En fin stund selv om den selvsagt også var forferdelig. En stappfull kirke deltok og ga familien sin støtte. Det er godt når mange viser at en blir satt pris på og verdsatt. Dessverre så må det så ofte et dødsfall til for å få høre det positive. Etter ens død snakker alle positivt om en, trekker fram gode minner og hendelser. Hvorfor er vi ikke flinkere til å verdsette hverandre FØR vi dør? Og dette gjelder da selvsagt generelt, og ikke akkurat for barnebegravelser. Vi er nok ofte flinkere til å uttrykke glede og lykke til et lite barn enn vi er for andre voksne.

Mens man sitter i kirkens benkerader og lytter til organistens toner før sermonien starter, så raser mange tanker igjennom hodet. Tanker rundt Ragnar. Tanker rundt hvordan familien har det. Tanker som "Det kunne vært oss". Tanker rundt det å tørre å sette pris på hverandre mens vi har hverandre. Hvor ofte er det ikke bare det negative som trekkes frem? Det skal ikke så mye til. Et lite smil. En vennlig hilsen. En hjelpende hånd. En klapp på skulderen. Kanskje skal vi alle bli flinkere til nettopp det. Snakke positivt om og til folk mens vi omgås de.

Som sagt så går tankene i alle retninger før første sang starter og sermonien er igang. Det er så uvirkelig å se en liten kiste med bare fire håndtak bli båret ut. Uvirkelig når en ser familien bak. Familien som både er våre venner og slektninger. Det gjør inntrykk når noen som en kjenner så godt, på samme alder og med minstegutt på noenlunde samme alder som våre jenter, går bak en liten kiste ut kirken. Det gjør inntrykk å være tilstede på en slik dag som i dag. Så derfor blir det ikke noe annet innlegg her på bloggen i dag. Vi lar dagen få hvile i minne over Ragnar som døde så altfor tidlig fra oss. Fred!