Dag 234

Tur til helsestasjonen i dag for å gi Hedda siste del av sin første vaksine. 5 måneders vaksinen. Hun fikk sin første dose siste gang vi var der da Savannah fikk sin siste del. Huff, her ble det mye første og siste, men nå er det i alle fall siste gang av Heddas første... Kremt... Og Hedda satte ikke så veldig stor pris på den nei. Er jo forståelig det da, men det går ganske raskt over. Til en kommer hjem... For utover dagen så kom symptomene som vi kjente igjen fra da Savannah fikk den. Feber, trett, gråter mye, vondt i føttene osv. Men sånt går jo også over. En liten paracet i kveld gjør nok susen sånn at hun får sove i natt i alle fall. Husker at det tok noen dager før Savannah var seg selv igjen, så vi får vel regne med noe av det samme for Hedda sin del.

Men med det samme vi var på helsestasjonen så måtte vi jo veie jentene. Var spent på om Hedda hadde gått ned i vekt siden hun kaster opp så mye, men faktisk så hadde hun gått opp 50 gram. Ikke at det er så mye å rope hurra for, men det er i alle fall bedre enn om hun hadde gått ned. Det hadde derimot Savannah gjort for første gang på uminnelige tider. Bare 1o gram dog. Det gjør oss ikke akkurat nervøse nei, for hun har litt å gå på for å si det sånn... Kan jo være at aktivitetsnivået hennes begynner å kreve enda mer grøt også. Men den største overraskelsen var vel egentlig at Hedda nå ble målt til 59 cm, mens Savannah fortsatt var 60 cm! Kjenner jeg umiddelbart ble skeptisk til det, så vi får nok måle på nytt igjen når vi kommer på sykehuset. Greit å måle på samme målebrett og med samme vekt som en har gjort tidligere. Er jo alltid noen avvik. Men HVIS det stemmer så har jo faktisk Hedda nesten utlignet lengdedifferansen mellom de, noe som bare må sies å være imponerende.

Har ellers hatt BPA i dag også. Da ikke for Hedda sin del, men for Eldbjørg og Savannah sin del. Nei, det blir feil å kalle henne BPA. Får vel heller si at en venninne kom innom og tok med Eldbjørg og Savannah på en liten tur til Steinkjer. Tror det gjorde godt for de alle tre. I alle fall var det tre spinnville jenter/damer som kom tilbake. Med x-antall bodyer/kjoler etc til de to små. Og Savannah hadde visstnok sjarmert i senk alle på sin vei med en smittende latter og med sitt blide åsyn. Hadde nok spart kruttet til i kveld, for nå kan jeg skrive under på at hun høres. Og da er det ikke akkurat latter som triller ned trappene fra loftet... Men en kan jo ikke være blid hele dagen heller, og i alle fall ikke når en skal legge seg.