Dag 199

En ny fin dag for Hedda og Savannah! Og for oss andre også så lenge vi holdt oss innendørs. Utrolig hvor mange småting som kan fikses inne når været ikke tillater/frister til å være ute.

Hedda fortsetter med sine små pauser fra O2-brillen. Hun ligger nå ofte ca 30-60 min. uten og har allikevel fine verdier. Forsøker å legge den på nesen hennes for å ta pause, istedet for å ta den helt av, men da protesterer hun. For den skal da vel ikke ligge oppå nesen heller! Har i alle fall ikke fått lov til det tidligere...

Tålmodighet. Tålmodighet er en dyd sies det, og vi må vel kunne si at Hedda har fått familiens porsjon av dette. Savannah fikk visstnok ikke noe... Ikke fullt så ille da, men det er helt tydelig at Hedda har langt større tålmodighet enn Savannah. Det er litt merkelig da det absolutt ikke så slik ut den tiden vi var innlagt i Trondheim. Da snakket vi jo nemlig om at Hedda var ei med bein i nesen og som nok ville være sjefen i huset, mens Savannah der bare lå og oppførte seg eksemplarisk. Nå for tiden så tøyer Savannah trommehinnene våre til bristepunktet enkelte ganger, mens Hedda knapt nok gråter/skriker i det hele tatt. Merkelig at det skal være så stor forskjell. Kan nok jevne seg ut etterhvert.

Det kan også være at Savannah gråter/skriker/er urolig pga noe annet også. Hun har nemlig blitt ekstremt interessert i bite på ting, få ting til munnen og sikler noe helt utrolig. Lurer på om hun har planer om å avduke noen tenner etterhvert. Blir i allefall salig i blikket når en gnir på gommene hennes. Pappa'n måtte derfor innom butikken og kjøpe en bitering i dag. Det slo an ja! Tror ikke akkurat at ammehjelpen setter så pris på tenner i munnen, men det er jo smart når en skal spise klubb!!